Forskjellige måter å medisinere på
Nå som vi vet hva kroppen gjør med legemidler, skal vi se hvordan hverformulering (formen til et legemiddel) kan påvirke absorpsjon, distribusjon, biotilgjengelighet og utskilling.
De forskjellige måtene å ta legemidler på:
- Tabletter
- Intravenøst (iv)
- Intratekalt
- Intramuskulært (im)
- Subkutant (sc)
Tabletter
De fleste legemidler gis i form av tabletter som svelges via munnen. Denne administrasjonsveien (peroral) er oftest den enkleste måten å tilføre legemidlet på. Tablettform fungerer bra med sure legemidler (fordi miljøet i magesekken) eller fettløselige legemidler (som raskt absorberes av cellene). Legemidler som består av proteiner, f.eks. insulin eller interferon-beta, brytes ned i magesekken på samme måte som proteinet i matvarer, noe som innebærer at oral administrasjon ikke er spesielt effektiv.
Injiserbare midler: intravenøs injeksjon (iv)
Intravenøs administrasjon innebærer at en løsning som inneholder legemiddelet, injiseres direkte i vener. Injisering er den raskeste og mest direkte måten å gi et legemiddel på, og en unngår også ”første passerings-effekten”. Bolusdosen av legemiddelet går først til hjertet, og deretter til blodomløpet. For enkelte legemidler gis hele dosen på en gang, og for andre tilføres dosen over en viss periode (en infusjon). Du kan ha fått intravenøse injeksjoner av steroider, f.eks. metylprednisolon.
Injiserbare midler: intratekal injeksjon
Intratekal administrasjon vil si at en plasserer nålen i området rundt ryggmargen, slik at legemiddelet administreres direkte til sentralnervesystemet. Vanskelig spastisitet ved MS behandles av og til med Baklofen, som kan administreres intratekalt. Også midler til ryggmargsbedøvelse (f.eks. under fødsler) gis intratekalt.
Injiserbare midler: intramuskulær injeksjon (im)
Enkelte legemidler injiseres direkte i en muskel. Fordi muskler har rikelig blodtilførsel, kommer legemiddelet raskere ut til resten av kroppen enn ved oral tilførsel. Hvis muskelen masseres etter injeksjonen, øker blodgjennomstrømningen, og dermed påskyndes distribusjonen til resten av kroppen.
Ved behov for langsom tilførsel, kan en gi intramuskulære injeksjoner av legemiddel med forsinket frigivelse eller i depotform.
Intramuskulære injeksjoner kan være ganske smertefulle eller ubehagelige, fordi de trenger dypt inn i muskellagene, der det finnes rikelig med nerver. Hvis et blodkar punkteres, kan du få et blåmerke. Intramuskulære legemidler må ikke gis like ofte som intravenøse eller subkutane (se nedenfor) injeksjoner, men de bør gis av opplært helsepersonale eller under veiledning av opplært helsepersonale, fordi det er nødvendig med visse ferdigheter for å gi en så dyp injeksjon, og en må vite hvordan en unngår å treffe et ben eller en nerve.
Tross det tar noen pasienter regelmessig intramuskulære legemiddelinjeksjoner på egen hånd.
Injiserbare midler: subkutane injeksjoner (sc)
Ved subkutane injeksjoner distribueres legemiddelet til vevet like under fettlaget under huden. De er ikke spesielt smertefulle, da det finnes svært få blodkar og nerveender i underhudsvevet. Legemiddelet absorberes vanligvis saktere (og derfor jevnere) enn ved intramuskulær injeksjon. Ved behov for langsom tilførsel kan depotlegemidler brukes. Det finnes en grense for hvor mye legemiddel som kan tilføres gjennom subkutane injeksjoner (volumet må ikke være for stort). Akkurat som ved intramuskulære injeksjoner lettes absorpsjonen hvis injeksjonsstedet masseres. Lokale reaksjoner kan forekomme på injeksjonsstedet, men dette kan motvirkes gjennom å bytte injeksjonssted.
Personer som trenger subkutane injeksjoner, kan lære seg å ta injeksjonene selv. Når de har fått opplæring av faglært helsepersonale, klarer de seg på egen hånd og får dermed større frihet. Mange mennesker utfører regelmessige subkutane legemiddelinjeksjoner på egen hånd.
Ulike nåler som brukes på forskjellig måter
Ettersom den subkutane nålen skal tas i underhudsfettet, er den tynnere og kortere sammenlignet med den grovere og lengere intramuskulære nålen, som skal stikkes dypt inn i muskelsjiktet.
Nålen til venstre på bildet er en ekstra tynn subkutan nål sammenlignet med en vanlig intramuskulær nål til høyre.
Stikkskjema for subkutane injeksjoner (sc), interferon beta-1b
Nedenfor finner du et skjematisk bilde hvor det anbefales hvor du kan injisere subkutant med interferon beta-1b. Hvis du er usikker, rådfør deg alltid med din kontaktsykepleier.
Injeksjonshjelpemiddel, subkutane injeksjoner (sc)
I tilfelle av at du føler frykt eller ubehag ved å injisere legemidlet subkutant, kan en såkalt AUTOINJEKTOR være et godt hjelpemiddel. Autoinjektoren er et helautomatisk injeksjonsverktøy, som du manuelt lader med den ferdigblandede sprøyten. Når du trykker på injeksjonsknappen, stikkes nålen inn, og legemidlet injiseres automatisk. Anvendelsen av en autoinjektor har også vist seg å kunne minske eventuelle lokale hudreaksjoner ved injeksjonsstede (ref. 1-2).
Referanser
1. Use of an automated injection device for the delivery of interferon beta-1b Carlo Tornatore and Denise Bartlett Washington DC Presented at Congress: 2001: 126th ANA, Chicago, USA
2. Tolerability of interferon beta-1b (Betaferon®/Betaseron®) can be significantly improved using both interferon-free needle and automated injection techniques Tornatore C, Bartlett D Washington DC, USA Presented at Congress: 2002: 12th ENS, Berlin, Germany
