Fra interferon til interferon-beta
En satsning på mennesker med MS
På disse sidene finner du historien bakom forskningen rundt interferoner, og utviklingen av et legemiddel, i dette fall interferon beta-1b.
Identifikasjon av interferoner
Interferoner er stoffer som finnes naturlig, og som ble identifisert for første gang i 1957. De produseres av celler som har blitt infisert av virus, eller visse bakterier, og i forbindelse med immunstimulerende faktorer. De kan hemme virusveksten og er effektive ved behandling av visse krefttyper.
I menneskekroppen produseres mange forskjellige typer interferoner, men de som er av størst interesse for oss, er alfa fra hvite blodlegemer, beta fra fibroblaster og gamma fra spesielle hvite blodlegemer som kalles lymfocytter.
Disse tre interferonene fungerer som immunsystemets ”budbringermolekyler”, og er aktive i MS-sykdommens autoimmune ”angrep” på kroppens eget vev. De forskjellige interferonenes regulerende effekt på immunsystemet skiller seg signifikant fra hverandre. Alfa- og beta-interferon kan hemme et lokalt immunforsvar, mens gamma-interferon kan forsterke det, noe som fremgikk svært tydelig i forsøkene fra 1985 som beskrives nedenfor. Denne grunnleggende forskjellen er nøkkelen til MS-behandlingen med interferoner.
Forsøk med gamma-interferon stanses
En klinisk studie som hadde til formål å utrede gamma-interferons virkning på MS, ble stanset dramatisk i 1985 (ref 1). I stedet for å forbedre MS-symptomene forårsaket legemiddelet en kraftig forverring. Etter en måneds behandling med gamma-interferon ble nesten 40 % av pasientene i studien rammet av et anfall. Denne åpenbare evnen til å stimulere sykdomsaktiviteten var et svært viktig funn for forståelsen av patofysiologien til sykdommen.
På forhånd hadde en studie med naturlig beta-interferon gitt lovende resultater. Legemiddelet måtte injiseres i ryggmargen (intratekal administrasjon) - noe som naturligvis ikke var spesielt praktisk ved langvarig behandling (ref 2). I tilegg testet en ut andre forbindelser som på forskjellig måte påvirker immunsystemet, men resultatene var utilfredsstillende. Forskerne besluttet å prøve ut beta-interferon på nytt. La oss se på grunnene til deres interesse.
Gen i beta-interferon klones
Da studien ble utført i 1985, hadde forskerne allerede arbeidet i 5 år med å utvikle beta-interferonets terapeutiske potensiale. I 1980 hadde geneksperter klonet beta-interferongen med bakterier, og deretter modifisert, forbedret og stabilisert det til et rekombinant beta-interferon, interferon beta-1b.
Dette nye produktet hadde samme aktivitet som naturlig humant beta-interferon, men i en mer stabil form. Derfor forutså en at dette interferonet raskt skulle kunne løse problemene som hadde oppstått i tidligere kliniske forsøk med naturlige interferoner (ref 3) med tanke på tilgang, styrke og renhet.
For å teste denne hypotesen ble det innledet en liten pilotstudie som skulle klarlegge hvordan interferon beta-1b fungerer på molekylært nivå, hvor stor dose menneskekroppen tåler og eventuelle terapeutiske fordeler med å bruke interferon beta-1b i behandlingen av anfallsvis MS (ref 4).
Banebrytende resultater
Funnene fra denne pilotstudien ble bekreftet i 1991 gjennom en banebrytende 3-årig fase-III-studie. Ved denne studien, som ble gjennomført over hele USA og Canada, undersøkte en sikkerheten ved behandling av anfallsvis MS med høye doser interferon beta-1b (ref 5).
Virkningen av behandlingen ble målt både med kliniske parametere og med magnetisk resonnanstomografi (MR) - en svært avansert teknikk som gjør det mulig å overvåke MS-lesjonenes antall, alder (nye eller gamle) og type (aktive eller passive)(ref 6).
Interferon beta-1b blir tilgjengelig som legemiddel
Mange av pasientene som deltok i dette opprinnelige forsøket, fortsatte med behandlingen i ytterligere 2 år.
De positive resultatene fra de 2- og 3-årige forsøkene førte til at det amerikanske legemiddel- og matvareverket godkjente interferon beta-1b som det første nye legemiddelet til behandling av MS i juli 1993.
Interferon beta-1b videreutvikles
I februar 1999 ble interferon beta-1b det første tilgjengelige legemiddelet til behandling av sekundær progressiv MS.
Interferon beta-1b ble godkjent i Europa etter at et uavhengig rådgivende organ stanset en pivotalstudie på et tidlig stadium og anbefalte at alle pasientene som fikk placebo, skulle gå over til interferon beta-1b (ref 7).
Forsøket viste at interferon beta-1b ved sekundær progressiv MS forsinker sykdomsutviklingen med 9-12 måneder. Det var også viktig at tiden før rullestolavhengighet ble forlenget med opptil 1 år.
Ved den sekundær progressive formen for MS, er det idag legemiddelverkets anbefaling å gi interferon beta-1b til pasienter med aktiv sykdom, tydeliggjort ved eksacerbasjoner (schub).
Utviklingen av interferon beta-1b, fra rekombinante gener til klinisk praksis, utgjør et betydelig skritt fremover i forståelsen vår av den bakenforliggende patologien til MS-sykdommen.
Referanser
1 Panitch HS, Haley AS m.fl. Exacerbations of multiple sclerosis in patients treated with gamma interferon. The Lancet 1987;893-894
2 Jacobs LD, O’Malley J m.fl. Intrathecal interferon reduces exacerbations of multiple sclerosis. Science 1981;214:1026-1028.
3 Knobler RL, Panitch HS m.fl. Systemic alpha-interferon therapy of multiple sclerosis. Neurology (Cleveland) 1984;34:1273-1279.
4 Johnson KP, Knobler RL m.fl. Recombinant human beta interferon treatment of relapsing-remitting multiple sclerosis: pilot study results [abstract]. Neurology 1990;40 (suppl.1):261.
5 IFNB Multiple Sclerosis study group. Interferon beta-1b is effective in relapsing-remitting multiple sclerosis. I: Clinical results of a multicenter, randomized, double-blind, placebo-controlled trial. Neurology 1993;43:655-61.
6 Paty DW, Li DKB m.fl. Interferon beta-1b is effective in relapsing-remitting multiple sclerosis. II: MRI analysis results of a multicenter, randomized, double-blind, placebo-controlled trial. Neurology 1993;43:662-66.
7 European Study Group on Interferon beta-1b in Secondary Progressive MS. Placebo-controlled multicentre randomised trial of interferon beta-1b in treatment of secondary progressive multiple sclerosis. The Lancet. 1998;352:1491-1497.
