Krøniken
Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Presentasjon av Linn
Navn: Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Alder: 32
Motto: Se ting i perspektiv og gled deg over hva som virkelig betyr noe her i livet! ... Mot er ikke fravær av fortvilelse, men å gå videre tross fortvilelsen..
Les mer intervjuet med Linn her
UKENS KRØNIKE
Et kaos av følelser som flommet over meg - jeg hadde ikke ord på noen ting
4 mars
- Hva mener du er det viktigste man kan si til en person som nettopp har fått diagnosen MS, Linn? Hva tror du er aller viktigst for en person som nettopp har fått diagnosen MS? Spurte en sykepleier meg en gang.
Jeg tenkte tilbake til denne vonde dagen i mitt liv, denne dagen jeg akkurat hadde fått diagnosen MS.. Så sårbar jeg var. Så mutters ensom og alene, selv om jeg var omringet av flere personer. Så forvirret og redd, så mange spørsmål, som jeg likevel ikke greide å stille. Så sint, men likevel ikke sint, mest urolig. Utrygghetsfølelsen var verst. Hvor skulle jeg henvende meg, hvor skulle jeg gå, hva skulle jeg gjøre nå? Var jeg alene om denne sykdommen? Det føltes slik. Hvorfor meg, hva hadde jeg gjort galt, hadde jeg ikke vært snill nok, sunn nok, trent for mye, trent for lite? Vil jeg dø av denne sykdommen, mister jeg alle vennene mine, ja, hvem vil noen gang være venner med meg mer nå? Vil Frode gå i fra meg han også. Et kaos av følelser som flommet over meg, jeg hadde ikke ord på noen ting, satt bare og så ned på mine nye sko.
Etter mange år med sykdommen MS er jeg ikke i tvil på hva jeg vil svare sykepleieren. Jeg så på henne og svarte med min største overbevisning; - en fast person å forholde seg til. Det første denne personen sier er ikke så viktig, men hun eller han fortsetter å være der. En person som kjenner til sykdommen fra den faglige siden, og kan svare på dine spørsmål når de dukker opp, og når man kjenner seg rede for å prate. En fast, profesjonell, person som etter hvert blir kjent med din utvikling av sykdommen, dens “opptreden” og dens art, en fast person man kjenner trygghet og tillit til. En fast sykepleier som gjennom sin profesjonalitet loser deg vei igjennom sykdommens mørke og lyse daler, opp og ned, lang vei å gå, men er sammen med deg i opp og nedturer, ved at hun eller han er tilgjengelig.
Å få en kronisk sykdom, å få livet snudd opp ned, det oppleves svært brutalt. Noen ganger har jeg forestilt meg hvordan det er å bli født. Alle har vi jo blitt født en gang.. Jeg forestiller meg at det oppleves som et sjokk å komme ut i det skarpe lyset, og så kaldt det plutselig ble.. Den varme lune magen til mamma er langt borte. Omringet av masse mennesker man ikke vet hvem er, og heller ikke har forutsetninger for å vite hvem er; de er bare mennesker, selv om man heller ikke har erfart hva begrepet “menneske” er. Men alle er født med et instinkt, og instinktet søker trygghet.. Et bryst, en knopp, mat, det vi fikk gjennom navlestrengen kommer nå via munnen og ned i magen. Vår første erfaring med trygghet er oppnådd.. En varm og god arm stryker nedover ryggen, og sjokket ved brått og brutalt bli revet ut av mors trygge mage er kommet et stykke på avstand. Livet blir ikke snudd opp ned ved å bli født, det er nå det begynner, og ettersom de aller første primære behovene allerede er oppnådd, ser dette ganske lovende ut..
Nei, så ble jeg nok ikke født på ny da jeg fikk MS, hadde det vært så vel. Men jeg ble revet bort fra min trygge verden, og inn i en kald, utrygg og forvirrende verden. En verden jeg verken hadde begreper om, eller forutsetninger for å forstå noe om. Jeg hadde ingen som tok meg opp og la meg på en varm og trygg mage, ingen som tok omkring meg, vi var begge så redde og usikre, Frode og jeg. I stedet satt jeg på en kald stol og torde verken se opp fra gulvet eller åpne munnen for å snakke. Men en person ventet på meg. Hun tok sine hender i mine og ga meg en varm klem. Det ble som min første kilde til trygghet i mitt fra nå av nye liv, og hun holdt fast. Som en mor holder sin datters hender i hennes første spede skritt inn i en fremmed verden, veileder, viser vei, holdt hun dem til jeg en dag var sterk nok til på egen hånd gå alene ut i den store, ofte utrygge, verden.
Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Klikk her for å kommentere krøniken
Du må være registrert og logget på møteplassen for å kunne kommentere krøniken.
Klikk her for å logge på eller registrere deg.
