Krønike 1/9-09
Hver eneste dag er historie i morgen
1 september
Så har høstmørket sakte, men sikkert, begynt å senke seg over oss igjen.. Dagene blir på nytt fylt opp med vanlige rutiner og gjøremål. Barnhage, skole, jobb – hverdagen har innhentet oss etter en lang og god sommer. Synes ikke det er lenge siden jeg satt her og skrev om sommeren som var i anmarsj! Mye har vi likevel rukket over på den korte tiden sommeren var over oss. Ferietur, masse besøk av familie og gode venner, grilling, skogsturer, bading og late dager.. Oppå alt har vi flyttet fra det stedet vi har bodd de siste to årene, til et nytt sted som vi får leie til vi er ferdig med husbyggingen vår. Ja, for vi har også startet husbygging i sommer! Så innen vi får en ny sommer, har vi nok for lengst flyttet inn i våre barns fremtidige barndomshjem.
Hele tiden legger vi fortid bak oss. Hver eneste dag er historie i morgen. Å bygge et hus, et hjem som skal fylles opp av liv, innhold, det er noe fremtidig og optimistisk over det. Optimismen ligger ikke bare i fremtiden, den ligger også i fortiden; det er fortiden som har laget grobunnen for fremtiden! Høsten er som å starte på nytt med blanke ark, å bygge hus er som å starte på nytt med blanke ark. Men man kan alltid starte med blanke ark, akkurat når man vil. Hver eneste dag om man så ønsker! Som på et barns vis, der en ny dag virkelig er en ny dag. Det hender seg dessverre bare at vi voksne av og til forkludrer denne viktige dagen for barna våre.. I god tro og beste mening, selvsagt.
Dagen før avreise hjem fra ferieturen vår, bestemte vi to voksne i familien oss for å gjøre ferien en dag lengre enn hva vi først hadde planlagt. I vårt hode forestilte vi oss at barna ville bli kjempeglade over nok en dag med mange opplevelser, impulser og inntrykk… Som om 10 dager ikke hadde vært lenge nok borte fra hjemmet vårt med våre egne forutsigbare søvn, måltid og hverdagsrutiner.. Det var da, denne siste dagen, at vår egen lille treåring ga oss en skikkelig lærepenge som vi vil komme til å huske for all fremtid. Over 30 grader i skyggen for ellevte dag på rad, dårlig søvn på grunn av varmen, stadig nye folk å forholde seg til, og bli kjent med, masse is og sukkerholdig drikke, dårlig matlyst, stadig nye opplevelser å fordøye.. Og selvsagt i et familieselskap, det er helt etter oppskriften, bare les om barn og raseriutbrudd, de kommer som regel alltid der det passer dårligst, enten det er i butikken eller i et familieselskap. Treåringen vår fikk uansett nok av ferieidyll.. Om han raste i en time eller to, det spiller ingen rolle, timene føltes som lange. Han gråt utrøstelig mens vi svettet og kavet, prøvde å smile det bort, unnskylde, men hva skulle vi unnskylde.. Den eneste personen som virkelig fortjente en unnskylding var han som gråt, vår lille kropp, vår lille venn, så sliten, så sliten, så sliten… Å være så sliten at tårer er eneste løsning..
Han hørte nok ikke noe særlig av våre lovnader om at neste år skal vi ikke legge opp ferieturen så hektisk som vi hadde gjort i år, der vi skulle rekke over mest mulig på kortest mulig tid.. Dagen etter var alt glemt for hans del. En ny dag hadde begynt, blanke ark, vi skulle hjem igjen, og tenk at han hadde sett på toget da det kjørte forbi togstasjonen! Lilletupp er for liten til å lagre inntrykk på samme måte som storebror, så hun pludret uansett like mye nå som før, og ikke lenge etter oppstart hadde hun likegodt sovnet i bilstolen sin.. Ja se der, begge to. I går er for lengst historie.
Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Klikk her for å kommentere krøniken
Du må være registrert og logget på møteplassen for å kunne kommentere krøniken.
Klikk her for å logge på eller registrere deg.
