Krønike 20/3-09
To skritt…..
20 Mars
Jeg har en tulle med øyne blå…, med silkehår, og med ører små! Og midt i fjeset, en liten nese, så stor som så… Og i dag gikk hun sine to første skritt.
Skal du gå fra meg nå, vesle jenta mi? Nei, du kommer tilbake, klamrer deg rundt halsen min. Stolt og kry for de to skritt du nettopp gikk. Et lite sekund av selvstendighet, mamma holdt deg ikke fast. Ja, du stod så stødig først også, i hele ti sekunder på dine to små føtter. Mamma holdt pusten! Men du greier deg så fint. Reiser deg opp, og skyver stoler foran deg for å nå målet ditt. Kanskje fordi du så en ball i et hjørne ved enden av stua, den er rund og triller av gårde igjen. Du gir ikke opp, og får tak i den til slutt. Den var god å tygge på, men bare en liten stund. Litt rusk på gulvet blir nøysomt plukket opp, finmotorikken skal trenes. Så tålmodig du er, lille venn. Du bruker noen sekunder på ditt arbeid, og smiler fornøyd når du endelig får opp den bittelille smulen, som føres direkte inn i munnen din.. Forsiktig forteller mamma deg at rusk på gulvet pleier vi ikke å spise, men jeg tror ikke du forstår hva jeg sier ennå. Du bare smiler mot meg, klatrer opp langs bena mine, og rekker fram den sammenknytte neven din. Vi skal gå litt.
Vi går oss en tur ut i den store verden, det regner litt. Mamma har kledd deg godt for at du ikke skal bli våt og kald, du er trygg. Regnet dusker deg lett mot kinnet, du ler litt, det kiler visst! En hund bjeffer et stykke unna. Mammas trøst er like ved, jeg løfter deg opp, du er trygg. Ved hjørnet lurer nabokatten, den skal fange mus den skjønner du, vennen min. Men så gråter du? Det er ikke så rart. Du har jo aldri sett en katt før i ditt lille liv. Katter er ikke farlige! Jo, forresten… Hva er det jeg sier? Har jeg glemt alle de gangene jeg uredd har strøket en fremmed katt, for så enten å ha blitt kloret eller frest til? Du må aldri se en katt rett inn i øynene, vennen min. Katter er lumske vesener, du vet aldri hvor du har dem. I det ene sekundet stryker de deg med hårene, for i det neste å vende ryggen til… Stol bare på deg selv, ikke la noen lokke deg til å stryke den hvis du føler deg utrygg.
Du vil sitte litt på bakken, alt er nytt og uutforsket for deg, det er en spennende verden utenfor husveggen vår. “Se så mange fine steiner!” Jeg tar opp en stein, den har så fin farge, og rekker den mot deg. Men du putter den i munnen! Jeg blir redd, og skremmer deg opp med at slikt må du ikke gjøre, den kan sette seg i halsen din, og… Jeg tør ikke tenke tanken engang. Så streifer noen solstråler over bena våre sammen. Det er snart vår, vi går mot lysere tider, jenta mi. Jeg ler! Sola varmer, jeg tar deg opp og danser.. “Spinne, spinne snelletråd.., så fin så fin som hekletråd..” Og du ler høyt, den sangen kjenner du så godt, vi har sunget den mye sammen. Det er vår sang, du er trygg.
I morgen fyller du 1 år, jenta mi. Et helt år. Et år som for mange kanskje har vært et helt vanlig, alminnelig år. Bare ett år av mange. For andre kan det ha vært det mest betydningsfulle året de kan huske å ha hatt på lenge, mens andre igjen kanskje har opplevd det som det verste i sitt liv, med mange negative opplevelser fra ende til annen. Noen kan ha gjort ferdig sin utdannelse, og står foran en ny vår med et hav av jobbmuligheter, og ingen bekymringer i sikte. Mens andre kanskje fikk en alvorlig diagnose dette året, og føler de må starte alt på nytt igjen..
Men du har tatt dine to første skritt. Du tør ikke gå så langt fra meg, du forsikrer deg hele tiden om at jeg er i nærheten av deg. Hvis jeg i noen sekunder blir ute av synsfeltet ditt, gråter du, og tror at jeg har forlatt deg for alltid. Men slik er det ikke, det erfarer du gang på gang.
Så hvor mange skritt vil du gå i morgen? Jeg er her og tar i mot deg da også vet du, jenta mi. Helt til du går helt alene, og du vet at hvis du ramler, så kan du reise deg opp igjen selv.
Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Klikk her for å kommentere krøniken
Du må være registrert og logget på møteplassen for å kunne kommentere krøniken.
Klikk her for å logge på eller registrere deg.
