Krønike 28/5-09
Selvbilde
28 Maj
Da jeg fikk MS for 12 år siden, falt det meg aldri inn å tenke tanken at det var ”urettferdig” at jeg fikk denne sykdommen. Urettferdig overfor hvem? Skulle noen andre få sykdommen i stedet for meg, slik at det ble mer rettferdig? På den andre siden – jeg er nok dessverre mer av typen som faller på at det var ”fortjent”. Jeg hadde sikkert gjort noe galt en gang som gjorde at jeg fortjente å få denne sykdommen. Noe som selvsagt heller ikke stemmer. Et eneste stort følelseskaos, og ”hvem er jeg nå”, var tanker som stadig dukket opp. Skulle jeg fremdeles være den ”gamle Linn”, eller ble det forventet noe annet av meg nå? En lang og vond prosess ventet meg fremover, og selvbildet måtte bygges opp om igjen, og om igjen i årene som løp.
Et selvbilde er et komplekst fenomen, og det er nettopp det som får en kraftig utfordring når man plutselig står ansikt til ansikt med seg selv etter å ha fått en slik alvorlig sykdom. En ting er å takle selve diagnosen, en helt annen er å håndtere hvilken innvirkning det får for ens noen lunde etablerte selvbilde. MS kalles ”de unges sykdom”, fordi den oftere starter i alderen mellom 15 og 40. Selv var jeg akkurat fylt 20, og så vidt kommet ut av tenårenes usikkerhet, der hvor selvbildet ofte får seg et skikkelig trøkk.
Selvbildet er ikke medfødt, det er skapt, og selve grunnlaget for vårt selvbilde legges allerede i barndommen. Først og fremst i de nære relasjonene, men også i barnehage, skole og nærmiljø. Hvordan vi ser på oss selv formes av hvordan vi er blitt møtt av andre gjennom tidene, men er ganske fastsatt ved barneskolealder. Og så fortsetter vi denne stadige skiftingen inn og ut av ulike sosiale roller i løpet av bare en dag, og dag etter dag. Vi blir dyktige til å tilpasse oss! Fra å være skolekamerat/venninne, tenåring, kjæreste, mor/far kollega eller kunde i butikken. Vi vet hva som forventes av oss i de ulike sosiale rollene, og vi innfrir våre ulike roller stort sett ut i fra en mer eller mindre balansert selvtillit.
Et selvbilde er ikke hugget i stein, og er slett ikke uforanderlig.. Det er lett å glemme, særlig i kritiske faser i livet, at selvtilliten vår, eller selvbildet; det har vi selv ansvaret for å vedlikeholde.. Noen er ”født” robuste, andre kan være mer sarte typer, men vi kan alltid gjøre det beste ut av det vi er utrustet med. Når vi blir rammet av en krise har vi to valg; enten gjøre det verste utav det, eller vi kan velge å gjøre det beste ut av det… Selvoppfatning og selvbildet preges av hvem du er og miljøet du vokser opp i. Hva slags selvbilde du har, er av stor betydning. Det er så nært knyttet til motivasjon og livskvalitet. Har du høy selvaksept, tror du at du vil mestre oppgaver, og du legger mye krefter i å klare oppgavene. Og med en slik holdning er det større sjanse for at du faktisk klarer det. Å leve med en kronisk sykdom krever innsats, og den innsatsen faller mest på en selv. Ja, jeg hadde to valg, men jeg for min del fant ut at jeg kun har ett valg; nemlig å gjøre det beste ut av det. Å leve med en uforutsigbar sykdom, krever et stabilt og balansert selvbilde uavhengig av prestasjoner og hvordan andre ser på en. En må velge å stole på seg selv, det er det eneste forutsigbare, og det største ansvar vi har for oss selv.
Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Klikk her for å kommentere krøniken
Du må være registrert og logget på møteplassen for å kunne kommentere krøniken.
Klikk her for å logge på eller registrere deg.
