Krønike 3/4-09
Livsveien
3 April
Når vi blir født, kunne man kanskje noen ganger tro, i alle fall håpe, at vår vei igjennom livet allerede er laget ferdig for oss. På aller beste måte. Det første året er det akkurat som om alt skjer etter en felles oppskrift; til å begynne med er vi spedbarn som har de samme primære behovene; mat, kos, søvn, mat, kos, søvn.. Og skift av bleie selvsagt. Noen gjør det for oss, alt er så deilig. Ingenting å stresse med, ingen bekymringer. Kunne det ikke bare fått være slik for alltid? Da ville vi ikke hatt noe å strekke oss etter.
Lille Thea Marie ble født 25. April 2008. Hennes livsvei, hennes skjebne, er ikke bestemt, hun har bare så vidt begynt på livet. Hun har så mye å glede seg til, så mye se frem til, og hun strekker seg etter det. Thea har all grunn til å ønske å vokse seg stor og sterk, slik at hun kan fortsette der hun akkurat har begynt; nemlig på sin egen vei igjennom livet. Hun må bare igjennom noen hindringer først, livet har satt henne på henne på en prøve, Thea må bevise at hun vil dette sterkt nok..
De fire første månedene i sitt liv ligger hun med hoftepute mellom bena; hun ble født med hoftedyseplasi. Hva Thea tenker om saken vites selvsagt ikke, men hun ser familiens bekymrede uttrykk i fjeset, og forstår nok at det er visst ikke slik det skal være når man kommer til verden. Men Thea er en solstråle, og hennes gode humør smitter over på foreldrene hennes! Dette skal gå så bra så, bare puten blir fjernet, og hun kan begynne å røre på bena igjen! Hun rører ikke på bena.
En hevelse blir derimot oppdaget i magen når det på sykehuset 2 måneder senere blir foretatt røntgen av henne. Svulst. Større enn de noen gang har sett på en baby. Det mørkner for familien og foreldrene, de reagerer med sjokk og vantro. Theas smil slukner også når hun ser på sine foreldre, har de mistet alt håp? De ser på sin lille datter, og forstår at deres reaksjon virker inn på henne. Thea smiler forsiktig, hun ser ikke selv at svulsten hennes stikker ut av ryggen, så stor er den. Ikke forstår hun heller at foreldrene kjemper mot tårene når svulsten viser seg å være kreft. De ønsker å være så sterke for sin datter, men sterkest av dem alle er Thea.
Thea Marie kjemper seg igjennom cellegift kur etter cellegift kur. De er nær ved å miste henne etter en episode der hun er helt dehydrert, og all væske renner rett igjennom den lille, men sterke, kroppen. Thea gir seg ikke så lett. Etter 5 cellegiftkurer kaller legene henne et mirakel. Thea er et mirakel. Selvsagt er Thea et mirakel! Hun har så mye å glede seg til, så mye å se frem til. Og hun strekker seg etter det!
Thea har begynt å røre på beina, og det er et tegn på at svulsten ikke klemmer over nervene lenger. Hun brakk nylig to bein i leggen, og måtte gipses. Men det hindret henne ikke i å ake seg rundt på gulvet! For å kompensere for den forsinkede utviklingen i grovmotorikken, tar hun igjen ved å snakke tidlig, og har allerede sagt “hest” og “tante”. Immunforsvaret har begynt å bygge seg opp igjen, lang tids isolasjon er over for henne og familien. Hun venter nå på en operasjon for å få fjernet alt som er av svulst, deretter nok en kur med cellegift. Når alt dette er over, kan hun starte livet på nytt; som en frisk 1 åring, med litt for mye livserfaring.
Så er det ikke slik at noen har laget veien vår igjennom livet ferdig på forhånd for oss. Vi må gå den selv. Vår skjebne, hvordan den endelig blir, vet vi ikke før vi har nådd enden på vår livsvei. Vi møter så mange hindringer underveis, men gjør vi som lille Thea, kan vi alle greie å komme oss videre, selv om vi kanskje må velge en ny retning som vi må tilpasse oss på best mulig måte. Det vi kalte hindringer blir til muligheter, vi har noe å strekke oss etter! Den psykiske delen av hjernen har hun ikke ferdigutviklet ennå, så derfor lot hun seg ikke knekke. Men viktigst av alt; hun fikk hele tiden det hun hadde mest behov for; mat, kos og søvn..
Tøffe, tøffe, lille solstrålen Thea. Jeg ønsker deg alt godt her i livet. Varm klem fra Linn.
Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Klikk her for å kommentere krøniken
Du må være registrert og logget på møteplassen for å kunne kommentere krøniken.
Klikk her for å logge på eller registrere deg.
