Krønike 5/3-09
Hverdagslykke
5 Mars
“Mamma! No koose vi oss!! No kose vi oss i huset vårres!” 2- åringen min ser opp på meg med store, glitrende øyne. Jeg setter meg på huk, for slik å kunne se ham ordentlig inn i øynene tilbake, og klemmer ham godt inntil meg, herlige gutten min. “Ja, no koose vi oss i huset vårres”, svarer jeg på vår trønderske dialekt tilbake, og før jeg vet ordet av det har han løpt videre til nye prosjekter; en bil må repareres, for ikke å snakke om at han må koke “kaffe”. Den må jeg smake på før jeg går ut for å hente lillesøster, som har sovet i vogna si ute på trappa. Hun smiler mot meg, og småsprudler, hun har så mye på hjertet, hun også. Gode, lubne jenta mi, jeg knuger også henne godt inntil meg.. Man kan bli rammet av ren lykke i livet! Det må man beskytte for alt det er verdt.
Jeg har gjemt avisen jeg satt og leste i for litt siden, det står så mye vondt i den. Og dessuten kan jenta mi spise på den, hun er jo så nysgjerrig på hva alt smaker, og da er avis like godt som en sokk eller en tallerken grøt.
En far kastet jenta si på 4 år utfor den høyeste brua i Australia i går. Jeg tenker tilbake på min første fødsel. Alle forberedelsene i forkant for at jeg skulle få en best mulig fødselsopplevelse; ja i hele 9 måneder leste jeg alt jeg kom over for å forberede meg på selve fødselen. Og på helsestasjonen så vi filmer om fødsel og snakket ut i det uendelige om hvordan fødselen kunne bli.. Så jeg var godt forberedt da fødselen plutselig startet en maidag i 2006. En ufattelig lykkefølelse, hvor var smertene de snakket så mye om? Jo, som de fleste sier, de forsvant med en gang fødselen var over. Men ble raskt erstattet av noe mye sterkere; en intens glede og like intens bekymring. Hva annet kan jeg kalle det enn morskjærlighet, eller morsinnstinkt, - en enorm øyeblikkelig kjærlighet for mitt barn! Og så begynte jeg å gråte. Jeg har aldri vært så glad, og aldri vært så redd. Det var jeg ikke forberedt på!
Det handler om noe som er større enn vi makter å ta innover oss, så stort at noen må bruke lang tid på å finne frem til de rette følelsene for sitt eget lille avkom.. Helt naturlig, det er store omstillinger å ta innover seg, og hvordan forklarer man fenomenet “barseltårer”? Det er vel alle omstillingene som skjer av fornuft og følelser i kroppen før alt er ryddet på plass så man kan begynne å tenke klart igjen… Morsinnstinket er til god hjelp; det skjerper alle sanser.
Men man kan også bli rammet av stor sorg. Det kan vi ikke beskytte oss mot. For å kunne kjenne virkelig ekte glede, må man en eller annen gang ha kjent på hva sorg er, smerte. Først da lærer man virkelig å sette pris på hva ekte lykke er - og ta vare på det. Jeg antar at jentebarnet på 4 år også var foreldrenes store lykke da hun ble født. Kanskje hadde hun ombestemt seg og krøpet tilbake inn i mors trygge mage igjen, om hun visste at pappa 4 år senere skulle bestemme seg for at hun ikke fikk leve, fordi mamma og pappa ikke kunne bli enige om hvordan de skulle dele foreldreomsorgen seg i mellom etter samlivsbrudd. Det er vel unødvendig å spørre hva som gir en far rett til å gjøre noe slikt mot sitt barn. Eller sine barn. To eldre søsken satt i bilen og ventet..
Nei, vi blir ikke “rammet” av lykke bare sånn uten videre. Ikke slik vi kan bli rammet av sorg og ulykke. Vi velger lykke selv. Vi har så mange valgmuligheter. Ja, man kan til og med vende sorg til glede! Men hovedsaken er hvordan man ser på sin egen vei til lykke, det er øynene som ser, ørene som hører. For meg er det ikke status og karriere det som gir meg svar på hva lykke er, men alle de små ting i hverdagen; hverdagslykke. Jeg prøver å gjøre hverdagen til mine barn så god som mulig, men det er ikke alltid det er så mye som skal til - ja, hvorfor skal man gjøre det så komplisert? En liten gutt på tv sa i dag; “ Lykke er å lage snølykt”.
Så enkelt.
Linn Kathrine Skaret-Johnsen
Klikk her for å kommentere krøniken
